Skip to content

Skitten poesi

Er for første gang representert med dikt i en antologi på et stort forlag! Attpåtil med to dikt, et fra begge diktbøkene mine på Aschehoug.

Skitten poesi

Advertisements

Gjestedikter: Hege Woxen

Fra Krigeren på fanget, Tiden Norsk Forlag 2017.

Hege

Gjestedikter: Dag Larsen

Fra en av favorittbøkene da jeg var 17 omtrent, Dag Larsens Norske gutter. Tiden Norsk Forlag, 1992.

dag larsen

Gjestedikter: Gro Dahle

Datteren min vokser ut av hendene mine og inn i

armkroken. Ut av armkroken og opp på skulderen.

Du må ikke vokse så fort, sier jeg. Datteren min

vokser ut av fanget mitt og fram på gulvet. Den skitne

ullgenseren. Det flokete håret. Opp fra gulvet og ut av

døren. Da tar jeg henne hardt i armen. Nei, sier jeg.

dahle

Hundre tusen timer, 1996.

Yankee Hotel Foxtrot & røkla rangert

1. Yankee Hotel Foxtrot (2001/2002)
2. The Whole Love (2011)
3. Wilco (The Album) (2009)
4. A Ghost Is Born (2004)
5. Sky Blue Sky (2007)
6. Star Wars (2015)
7. Being There (1996)
8. Summerteeth (1999)
9. Wilco Schmilco (2016)
10. A.M. (1995)

yankee hotel foxtrot

konf

Et dikt fra Feltet. I knehasene til Skien og Porsgrunn siden 1981. Aschehoug, 2015.

 

konf

 

 

dø, ikke den hånna i kjeften’a

dø, åpp me haka’a

dø, drit i den lightern’a

dø, du sekke ut på hue

kunn’ru’kke fått kløpt sånn sveis såmm han der’a

konf å greier, kunne sett ut såmm fålk! ikke såmm en kilbøgding

dø, stell’ra inn’te den bjørka’a

dø, d går an å smile, alså

dø, du ser ut såmm’ru har rana te’ræ penga

ikke att du har fått’em i fange

dø, nå kan’ru kjøpe‘ra så mange marsvin du bare hælær

bare grav‘rem ner borti skråninga der når‘u ær færi me’rem

blir vel båt på‘ræ nå, tenker jæi

båt å mopped

båt å mopped må’n ha, ska‘n våkse åpp utti hær

dø, få en klem a’ra’a

kåmm hit nå’a

kåmm hitåver si’jæi

kåmm, kåmm

sånn ja

nå varru våksen, vips vaps

færi me’re

Feltet. I knehasene til Skien og Porsgrunn siden 1981

Nabo med navn

Første gang publisert i spalten «Pustehullet», Varden Helg 22. april 2017.

Den største forskjellen mellom å bo i Skien og i en langt større by er at jeg kjenner navna på naboene. Stort sett i alle fall. 

Jeg har snart bodd to år i Skien, etter at jeg flytta hit fra Oslo via opphold i Dar es Salaam i Tanzania og Boston i USA. Den største overgangen er ikke antall kafeer, antall kulturscener eller antall bussruter. Skien er en fremragende kulturby, og har nok av ulike kafeer og utesteder, og busser som kjører både kort og langt.

Den største forskjellen er heller ikke, som jeg tenkte en stund, å bytte ut en leilighet jeg ikke brydde meg stort om, fordi jeg aldri så på det som et sted jeg skulle bo lenge i, med et hus og en hage jeg bryr meg om, fordi huset er gammelt og jeg i utgangspunktet kan tenke meg å bo der til jeg blir gammel og at jeg plutselig har ansvar for noe annet enn innsida av en støvsugerleilighet. Fra en tilværelse med hybelkaniner til en tilværelse med hekkesaks, motorsag, kløyveøks, kantklipper, traumatiske rygge med tilhenger-opplevelser, ukjente buskevekster og skeive epletrær.

Heller ikke at jevnaldrende i Oslo snakker om hvor de skal bo neste gang, og at jevnaldrende i Skien snakker om hvor de bodde forrige gang, er det som er mest annerledes.

Den største forskjellen er at jeg vet hva naboene heter, og at jeg bryr meg, på godt og vondt, langt mer om hva som skjer i nabolaget og byen enn jeg gjorde der jeg holdt til tidligere.

Nabobygården der jeg bodde sist i Oslo, og blokka jeg bodde i før det, var prega av forfall, av dop og innbrudd og plomberte kjellere og loft, og av bråk, brannalarmer og alskens kjipt. Men jeg brydde meg ikke alt for mye. I den grad jeg gjorde det, så var det muligens mest med tanke på at et videresalg kunne bli vanskelig.

Jeg var ikke engstelig over det som skjedde i min umiddelbare nærhet. Jeg hadde det bra. Tok for meg av alt det fenomenale ved å bo i Oslo. Det skal sies at mitt første barn var svært liten da vi flytta videre til Tanzania og deretter Boston, så jeg hadde nok blitt mer opptatt av nærområdet om vi hadde blitt værende.

Så noe av det verste med å bo i Skien, eller det beste, er at jeg bryr meg, at jeg er mer, om ikke akkurat engstelig, så i alle fall oppmerksom enn tidligere. For det å bo i en bygård føles litt ut som å bo i en borg. Et sikkerhetsvindu mot verden. Hva som skjedde på fortauet rett utenfor var meg bortimot likegyldig.

Mens nå, i den altfor svære hagen min, er det kun et stakittgjerde mellom meg og verden.

Jeg bor i nærheten av en mye omtalt adresse på Falkum, og gata jeg bor i blir brukt en del som gjennomfart til og fra disse leilighetene. Det har både vært hærverk, trusler, raserianfall, stjeling, sverd og håndvåpen på andre sida av stakittgjerdet den tida jeg har bodd her, om enn ikke akkurat dagligdags, og jeg har ikke lenger denne borgen mellom meg og byen, mellom familien min og verden, og det gjør at jeg bryr meg langt mer om det som skjer i nabolaget og byen. Her føler jeg meg i større grad som en del av et samfunn.

Skien, eller i alle fall sentrumsnære områder, er et oversiktlig sted, og siden jeg jobber og oppholder meg i murbyen får folk og skjebner både navn og ansikt jeg kjenner igjen. Navn og ansikt jeg forholder meg til, og ikke bare haster forbi på vei til og fra borgen. Byen har en størrelse som sørger for at jeg forholder meg til den mer engasjert enn hva jeg gjorde i de andre byene jeg har bodd i.

Det føles i grunn bra ut. At jeg i større grad er en del av noe annet enn meg selv.