Skip to content

The Grand Old Man of Norwegian literature

30/06/2015

– Han er for Norge hva Philip Roth er for USA, sa Ane Farsethås, da hun presenterte Dag Solstad i New York.

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Bok & samfunn 4/2015.

Solstad, Farsethås, Davis. Westway

(Dag Solstad, Ane Farsethås, Lydia Davis)

Seks norske forfattere var invitert til The Norwegian-American Literature Festival i slutten av mai for å møte amerikanske kritikere, bok- og pressefolk og litteraturinteresserte. I tillegg underholdt en rekke norske musikere, med Knausgårds’ Lemen som det mest omtalte.

Dette var andre gang festivalen foregikk i metropolen. Initiativtaker er forfatter, forlegger og litteraturforsker Frode Saugestad. Et av flere smarte trekk han har gjort, er å knytte til seg det velrennomerte tidsskriftet The Paris Review som medarrangør.

«It’s all about Norway»

I ukene før festivalen vartet tidsskriftet opp med artikler om norsk litteratur og om de forfatterne Saugestad hadde invitert til New York: Dag Solstad, Lars Petter Sveen, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Carl Frode Tiller, Gunnhild Øyehaug og Karl Ove Knausgård.

Det meste er allerede skrevet om sistnevntes USA-eventyr. I nesten alle bokhandler på Manhattan ser man Min kamp-bøkene allerede i vindusutstillingen. Bøkene er på det første torget idet man tråkker over terskelen, på kassadisken, i hyllene med betjeningens anbefalinger.

Norsk litteratur er i medvind i USA. The New York Times anmeldte tidligere i vår bøker av Knausgård, Per Petterson og Åsne Seierstad på forsida av bokbilaget. «Suddenly it’s all about Norway. Everywhere,” som Pamela Paul, redaktøren av samme avis, skrev på twitter for noen uker siden.

Kommunikasjonsmedarbeider Martin Lerberg Fossum i det norske konsulatet i New York, som for øvrig er hovedsponsor for festivalen, kunne fortelle til Bok og samfunn at interessen for norsk kunst, design og litteratur er større enn noensinne i New York. Trendbevisste newyorkere ser ikke til Skandinavia lenger, men til Norge. De er hele tida på jakt etter noe nytt å oppdage, og det vet de at de kan finne i nettopp Norge.

Smart programmering

Festivalen har ingen nettside, ingen facebookside, og bruker ikke penger på annonsering. De satser på at ordet om festivalen skal spre seg fra spaltene til The Paris Review og andre tidsskrifter, noe som fungerte. Det var stappfullt alle de tre kveldene festivalen ble avholdt.

Frode Saugestad har uttalt at festivalen først og fremst er til for at de utvalgte norske forfatterne skal få møte amerikanere, få møte forfattere, journalister, kritikere, agenter og forleggere fra New York City. Festivalen er ikke tenkt for nordmenn i New York, som det er mange av. Samarbeidet med The Paris Review er smart i så måte. Frode Saugestad har etablert nær kontakt med flere av de mest toneangivende litteraturfolka i byen.

Solstad, Farsethås, Saugestad, Wood. Westway

(Solstad, Farsethås, Saugestad, Davis, Wood)

Saugestad fører de norske forfatterne sammen med døråpnere i det amerikanske bokmarkedet. Det virker langt viktigere for festivalen enn at forfatterne umiddelbart skal møte publikum, framtidige lesere.

Alle samtalene fra scenene ble ledet av James Wood, som blant annet er kritiker i The New Yorker. Knausgård holder Wood som en av de tre viktigste grunnene til gjennombruddet han opplever i Statene. De to andre grunnene er Per Pettersons suksess, og nettopp Frode Saugestad og The Norwegian-American Literature Festival, som han fortalte i et intervju med Dagens Næringsliv. Det var der han først møtte Wood, noe som seinere førte til omtale og strålende kritikk av Min kamp i The New Yorker, og som ble starten på USA-suksessen.

James Wood

(James Wood)

På samme måte er Saugestad flink til å presentere relativt ukjente amerikanske forfattere – gjerne essayister, kritikere og sakprosaister – de gangene festivalen har vært i Oslo.

Savnet stemmene

– Bakgrunnen for festivalen er at jeg flyttet tilbake til Norge og savnet stemmene og diskusjonen omkring litteratur fra tiden i USA. Når ingen andre lagde en slik festival var det bare å gjøre det selv, den første i Oslo 2012, sier Frode Saugestad til Bok og samfunn. – Den første i New York var i fjor, og da samarbeidet vi med The Paris Review. Lorin Stein (red. i The Paris Review) var med som deltaker på den første festivalen og etter hvert ble det naturlig å gjøre dette til mer av et samarbeid. The Paris Review har også trykket flere av paneldebattene fra festivalen i Oslo, hele 40 sider i desemberutgaven 2012.

Hvorfor inviterte du nettopp disse forfatterne? Kun Skomsvold og Knausgård er utgitt i USA de seneste årene. Sveen og Tiller er ikke aktuelle før om to år, mens det ikke har blitt solgt rettigheter til Øyehaugs bøker?

– Det eneste kriteriet er litterær kvalitet!

Skomsvold, Sveen 192 Books

(Skomsvold, Sveen, og til høyre Lorin Stein)

«Dytte dere i riktig retning»

Etter seansen med «Four of Norway’s most promising young writers” i den vesle bokhandelen 192 Books, sa Saugestad til Carl Frode Tiller at dette forhåpentligvis vil dytte dere i riktig retning. «Nå vet James om dere, og The Paris Review.»

Rundt 75 mennesker hadde funnet veien til bokhandelen på Manhattan. Ifølge en nabo av sjappa, som pleide å frekventere arrangementene som ble holdt der, var de ingen hun gjenkjente fra 192 Books umiddelbare nedslagsfelt. Lokalet var fylt til randen av norske forlags- og pressefolk, The Paris Review-folk, amerikanske forfattere og bokfolk, og andre spesielt litteraturinteresserte.

Carl Frode Tillers Innsirkling-trilogi er for øvrig solgt til The Graywolf Press. Det samme forlaget har kjøpt rettighetene til Lars Petter Sveens Guds barn.

Begge ga uttrykk for at de gjerne skulle gitt ut bøkene allerede nå, som oppmerksomheten rundt norsk litteratur er så stor.

Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman Monstermenneske blir etter planen utgitt av Dalkey Archive Press første halvår 2016, ifølge Ann-Mari Volden, rettighetssjef for Forlaget Oktober.

I 2011 ga samme forlag ut Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg. Til stor ståhei for forfatteren og hennes debutroman. En av bestselgerne til Dalkey det året.

Den anerkjente amerikanske forfatteren og kritikerfavoritten Lydia Davis, som etter hvert har blitt berømt i litteratur-Norge for å lære seg bokmål gjennom Solstads «telemarksroman», lærer seg nynorsk gjennom å lese Gunnhild Øyehaugs bøker. Davis traff Øyehaug etter at amerikaneren var deltaker ved festivalen i Oslo. Davis’ anbefaling av Gunnhild Øyehaugs litteratur åpnet forlagsdører i New York i festivaluka for Kolons forlegger Bjørn Aagenæs, kunne han fortelle Bok og samfunn, uten at det foreløpig har blitt solgt noen rettigheter.

192 Books

«I don’t know how to translate innkjøpsordningen»

James Wood og Morgenbladets Ane Farsethås ledet samtalen med de fire norske forfatterne på 192 Books. Wood var nysgjerrig på norsk litteraturpolitikk og vilkårene for norske forfattere, og ledet raskt samtalen inn på rammebetingelser som amerikanerne misunner oss.

Det gikk et «ojjj» gjennom lokalet, etterfulgt av en forbauset og usikker latter, da Carl Frode Tiller kunne berette at han nettopp hadde mottatt et tiårig stipend fra staten. Tiller fortalte at han aldri kunne ha skrevet sin kritikerroste trilogi uten forfatterstipendene.

Wood lurte på om det var på grunn av de politiske rammebetingelsene, som stipendene og innkjøpsordningen er en del av, som gjør at norsk samtidslitteratur er mer eksperimentell og djervere enn den amerikanske, som er kjennetegnet av bestselgerjagende tjukk plottprosa, som han sa for å sette det på spissen.

Noe det ikke var vanskelig å nikke bekreftende til for de norske forfatterne og forleggerne som var til stede i bokhandelen.

Butikkvindu, 192 Books, Manhattan

Solstad på nattklubb

Den mørke nattklubben og tidligere strippeklubben Westgate i West Village på Manhattan var åstedet for den første av festivalens tre kvelder. Der ble Dag Solstad for første gang presentert for amerikanske lesere og bokfolk. Han ble introdusert som «The Grand Old Man of Norwegian literature».

På samme scene var Morgenbladets Ane Farsethås, James Wood og Lydia Davis. Det var stappfullt på nattklubben, i overkant av 200 mennesker.

Ane Farsethås fungerte som Solstads tolk, og presenterte forfatterskapet hans i en norsk kontekst. Han er for Norge hva Philip Roth er for USA og Günter Grass var for Tyskland, sa hun.

Omtalen på nettsidene til The Paris Review og LitHub i forkant av festivalen, og samtalene jeg hadde med publikummere under festivalen, gikk på at de var nysgjerrige og overrasket over at det visstnok skulle finnes en nålevende norsk forfatter som er bedre enn Knausgård, og mer feiret i sitt hjemland. Solstad ble et referansepunkt i samtalene i de påfølgende festivaldagene. Ibsen, Hamsun og Solstad, som Davis mumlet fra scenen mens Farsethås var opptatt med å oversette noe for The Grand Old Man.

Den amerikanske oversetteren til Jon Fosse, Damion Searls, ville høre om Solstad, og jeg måtte lære ham å uttale navnet.

For eller mot Knausgård

Felles for de jeg snakka med er at de ble en smule ubekvemme når samtalen kom inn på Knausgård. Som i Norge har han blitt en forfatter folk ofte er for eller mot, selv uten å ha lest ham, og som det er vanskelig å innrømme at man liker. Spesielt vanskelig å si at det er på grunn av ham at man har tatt turen til festivalen, ikke minst den første kvelden da han kun skulle spille trommer. Studentbandet Lemen, som har blitt børsta støv av det siste året ettersom Tore Renberg (vokalist fram til i år) og Knausgård har sett sitt snitt til å bruke bandet.

Knausgård er et fenomen. Lemen er et jippo. Et ganske så skralt studentband fra Bergen på 90-tallet, som neppe har blitt et bedre band med årene. I løpet av konserten forsvant to-tredjedeler av publikummet som hadde overvært samtalen mellom Solstad og gjengen. Folk ble utålmodige og det ble en kakafoni av samtaler som fylte den mørke bula. At Knausgård spilte trommer sleggeautoritært, var ikke nok til å holde på oppmerksomheten.

I de to dagene som fulgte, ble Lemens opptreden på onsdagskvelden festivalens vits.

Det ble derimot en forrykkende avslutning for de som ble igjen og fikk høre James Woods’ The Fun Stuff. Et coverband, et upretensiøst moroband med særdeles dyktige musikere, som i tillegg til Wood på trommer består av et a-lag av norske rockemusikere, med blant andre Knut Schreiner, Ando Woltmann og Torgny Amdam. Selv det å covre Velvet Underground i New York gikk strålende.

The Fun Stuff

(The Fun Stuff)

Solstads romaner er oversatt til over 30 språk, men kun Genanse og verdighet fra 1994 er utgitt i USA, på samme forlag som Tiller og Sveens bøker omsider vil bli utgitt. Etter oppmerksomheten rundt Solstads romaner i forbindelse med The Norwegian-American Literature Festival, og lovprisningene fra levende legender i amerikansk litteratur, som Lydia Davis og James Wood, er det bare et tidsspørsmål før flere av romanene blir utgitt i landet forfatteren koketterer med at han hater.

Aagenæs, Øyehaug, Sveen, Tiller, Nygaard utenfor 192 Books

(Bjørn Aagenæs, Gunnhild Øyehaug, Lars Petter Sveen, Carl Frode Tiller, Mads Nygaard)

Reklamer

From → Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: