Skip to content

Pustehullet, Varden

26/11/2016

Første gang publisert i Varden Helg, spalta Pustehullet, 19. november 2016.

ØNSKELISTE?

Jeg trenger ingen ting, pleier jeg å si når jeg får spørsmål om hva jeg ønsker meg.

Bedre å gi dere penger, pleide bestemor å si, så kan dere kjøpe det dere trenger, i stedet for at en gammel kjerring som meg skal prøve å finne på noe. Hun rakte oss hver vår hvite konvolutt med 500 kroner oppi. Det var det hun sa, trenger, ikke ønsker, men det er ikke sant, jeg trenger ting, gummistøvler, stige, oppbevaringsbokser, bøker, bilderammer, nytt Odd-skjerf.

Dattera mi er fire år. Hun ønsker seg ting.  Hun har flere kjoler som går som prinsessekjoler, men ikke mange nok! Hun ser stadig noe hun har lyst på. Ikke minst i alle de rosa bladene som står nederst i bladstativer rundt forbi. Sist gang det var karneval var hun prinsesse i begynnelsen og tiger mot slutten. Hun får så mange presanger gjennom et år at hun knapt bryr seg, eller, hun bryr seg om presanger, men ikke nødvendigvis så lenge om gangen. Det mest spennende er å glede seg til folk kommer, for så å finne ut at de har med seg presanger, og deretter å rive papiret av. De 300 lekene hun har, ligger på rommet hennes, i tv-stua, på kjøkkenet, i biblioteket, i gangen, i trappa, på soverommet til kona og meg, på baderommet, i kjelleren, i bilen, i uthuset, i hagen. Jeg subber etter, skyfler tinga opp i store, upraktiske bokser. Det er vanskelig å ha et fungerende system, så mange av lekene er ikke-komplette. En sko til den ene barbiedokka kan ligge på en benk på kjøkkenet, den andre i en brødrister på rommet hennes, og barbiedokka oppi toalettet, med bamse-shampoo gnidd inn i nylonhåret.

Ok, jeg vet ikke om hun har 300 leker, men jeg antar at det er noe rundt der. Ifølge en artikkel i Teknisk Ukeblad fra 2013, har en norsk sjuåring i gjennomsnitt 600 leker, så hun er nok på vei. Det er ti ganger mer enn en norsk sjuåring hadde på 60-tallet, ifølge samme blad. Jeg tenker på presanger og plast stadig vekk. Takknemlighet og forventninger, klima og ulikhet, fantasi og forbruk. Men gjør jeg noe med det?

En venn av meg gikk et år helhjerta inn for at barna hennes ikke skulle få julegaver, og jobba og lobba overfor familie for å få gjennomslag. Min venn angra stort da hun så ansiktene til barna sine, og var hårreisende oppgitt over seg selv, ettersom julekvelden skred på og de øvrige gjestene åpna gaver. Det ble med dette ene året.

Det er enklere å la det skure og gå. Da tråkker jeg ingen av mine nærmeste på tærne, og slipper å argumentere for mine odde tanker. Jeg slipper å framstå som en moralist og kanskje til og med som utakknemlig. Som framskreden konfliktsky er det enklest å la det ting være som de alltid har vært. Jeg svarer fremdeles at jeg ikke trenger noen ting, når min familie i november spør om hva jeg og barna ønsker til jul. Jeg som ikke husker hva jeg fikk til jul i fjor. Jeg utsetter med å komme opp med noe konkret og vettugt, og slik gjør jeg det vanskeligere for de som vil gi meg og familien gave. Jeg legger til rette for å få gaver jeg ikke trenger. Du trenger ikke ønske deg ting, du kan ønske deg opplevelser, sa mora mi forleden. Hun kjenner sin 40 år gamle sønn, selv om jeg er alt annet enn tydelig.

Advertisements

From → Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: