Skip to content

Grenland til kaffen

Scenedebut som intervjuer sist uke. Samtale med Einar Håndlykken om Odds Ballklubb hos Menstad bydelshus. Overalt hvor man hører pod.

 

Her er en lenke til en tidligere podkast samme sted, som dreide seg om Feltet, Dikt om Odd, Litteraturhuset i Skien m.m.

 

Advertisements

Sjappe

Mars 2017 tok jeg over restopplagene av Jeff Tweedy, liksom og Feltet. I knehasene til Skien og Porsgrunn siden 1981.

Ta kontakt på stianjohansen1976@gmail.com dersom du er interessert i å kjøpe en eller flere eks.

100 pr stk som et utgangspunkt, pluss evt porto.

Tweedy og Feltet

Home Run på Falkum

Første gang på trykk i Varden Helg 25/2 2017.

En av Odd Ballklubbs beste nyervervelser i fjor var ikke en fotballspiller.

Fire måneder uten kamper med Odd gjør vinteren til den tregeste tida på året, og kan få en supporter til å lefle med baseball, og tenke tilbake til besøk på «America’s most beloved ballpark».

For en tid tilbake så jeg to kamper på Boston Red Soxs hjemmebane, Fenway Park. Den ble bygd allerede i 1912, og er det eldste stadionet som er i bruk i Major League Baseball. Tre millioner publikummere kommer hvert eneste år for å se byens gutter svinge balltreet.

Gatene rundt stadion blir stengt for trafikk tre timer før kamp, og ut rulles et titalls matboder og tappekraner. Det er underholdning og klubbygging for all penga. Korpsmusikk, ansiktsmaling, stylteakrobatikk, klovner, ulike konkurranser som å måle hvor hardt en klarer å skyte en baseball, med mer. Fansen kan møte tidligere spillere i supporterbutikken, og få en autograf og tatt et bilde.

Den ene kvelden jeg var der, var gata full av Star Wars-karakterer. Stormtroopers, R2-D2 og Chewbacca var på plass for å reklamere for Star Wars-universet.

Tusenvis av mennesker kommer tidlig for å få opp stemninga fram mot kampstart.

I fjor begynte Odd med en såkalt Fanzone utenfor Skagerak Arena, lignende det man opplever på amerikanske sportsarrangementer, og dét som den første eliteserieklubben. To timer før kamp er det ballbinge, intervjuer, mat, drikke og forskjellige aktiviteter. De gangene jeg kom tidlig nok var det mange mennesker tilstede. Glimrende bygging av klubb- og kampkultur!

Inne på Fenway Park var det et svimlende antall boder med mat og drikke. Pizza, pølser, pretzels, peanøtter, popkorn og pils. If it’s green your in trouble, if it’s fried order double, for å si det med Homer Simpson. Heldigvis er det noe bedre på Skagerak Arena.

Baseball er den eneste lagballsporten som ikke går på tid. Begge lagene skal være henholdsvis ute på banen og på plata med balltreet, ni ganger. I gjennomsnitt varer en kamp over tre timer, like fullt kommer altså tusenvis lenge før kampstart.

En helaften med sport, mat, sosialt samvær og underholdning.

En ting verdt å merke seg for norske fotballkamparrangører med telemarksprofil, er tribuneserveringa. På Fenway går flere titalls selgere konstant rundt mellom seteradene og tilbyr mat og drikke. Slik slipper man å gå fra plassen sin under kampen, og gå glipp av et skudd i krysset fra Espen Ruud.

I gatene rundt Fenway Park er det flere sportsbarer. Fulle både før og etter kamp. Steder som serverer burgere og chips. Til min forbauselse var en tv-skjerm plassert over hvert av pissoarene på toalettet på stedet jeg gikk innom, sånn at man ikke skulle gå glipp av noe av sporten som ble vist på tv-ene ute i restauranten. Dette syns jeg strengt tatt at Odd ikke trenger å la seg inspirere av.

Inne på Fenway Park, og utenfor, er det massevis av plaketter, bilder, statuer, sitater, slagord og monumenter over en stolt tradisjon. Detaljer som knytter supporterne nærmere klubben og historien. Noe som minner om noen av de øvrige viktige nyervervelsene til Odd de siste årene, nemlig portrettene av Steffen Hagen, Frode Johnsen og «supporteren» som er å se  på utsiden av Skagerak Arena. Sånt varmer et Odd-hjerte når jeg nærmer meg Skagerak Arena kampdag.

Nå er det bare fem og en halv uke til årets første Fanzone åpner. Jeg gleder meg.

Diktets venner

Jeg leser og snakker om dikta mine på Sitt Ned i Skien torsdag 2. februar. Begynner et sted mellom 8 og 9. Feltets uppercut. Velkommen.

Pustehullet, januar 2017

Første gang publisert i Varden Helg 7. januar 2017.

 

Reise til bokas ende

 

2016 var et godt år som leser, men innimellom lengter jeg tilbake til leseropplevelsene jeg hadde som ung voksen.

 

Jeg har jobbet med bøker siden 1995, og er nokså bebrillet, belest, og bevandret blant bokstaver og bokrygger. Jeg leser rundt 100 voksenbøker i året. En stor del av dette er samtidslitteratur, oftest norsk skjønnlitteratur, ikke minst fordi det er jobben min å ha oversikt over dette feltet og fordi jeg som forfatter vil vite hva som foregår på den knausen jeg skriver på.

Innimellom treffer jeg folk som får meg til å tenke tilbake til bøker jeg allerede har lest. En mann på rundt tjue år kom en dag inn i boksjappa jeg jobba. Han hadde nettopp begynt å lese, og hadde som meg, virket det som, kun lest det han hadde blitt bedt om i skoleårene, men nå hadde han selv oppdaget bøkene, og det veldige rommet litteraturen kan skape hos en nyslått.

Han var klar for å hive seg over klassikerne, kultbøkene, røverhistoriene, diktene og dattene. Han hadde begynt med Dostojevskis Forbrytelse og straff og Salingers Catcher in The Rye, bøker som hadde fått en streng i ham til å dirre. Han labba snart ut av sjappa, hånd i hånd med Franz Kafka og Louis-Ferdinand Celine. Jeg så etter ham, og lengtet tilbake.

Jeg ble misunnelig på hans mulighet til å lese disse forfatterne for første gang, og så meg selv da jeg var på den alderen, da jeg i noen år lå utstrakt på sofaen og leste betydelige deler av dagen. Jeg ble dønn gåen, og bestemte meg for å tilbringe kvelden med en bok av Celine jeg ikke hadde lest før. Romanen Reisen til nattens ende hadde jeg lest da jeg var et par og tjue. Nå tok jeg med meg Død på kreditt av samme forfatter.

På videregående måtte jeg lese Tarjei Vesaas og Arthur Omre. Jeg likte bøkene, men jeg leste ikke mer enn jeg ble bedt om. I en av lærebøkene begynte hvert kapittel med et dikt av Rolf Jacobsen, dikt jeg stadig bladde meg fram til. Samtidig ble jeg venner med folk som gikk med pocketbøker på baklomma og diktbøker på innerlomma, og lesinga tok av, for så ikke å lande.

2016 var et spesielt godt år som leser, og for norsk skjønnlitteratur, ikke minst kom det ypperlige utgivelser fra flere mer eller mindre ukjente forfatterne. Særlig syns jeg at novellebøkene sto fram i 2016, i alle fall sammenlignet med foregående år. Med bokdebutantene Jan Kristoffer Dale og Marie Aubert blant høydepunktene, og som lokalpatriot nevner jeg Hilde Lindset fra Skien så fort jeg får sjansen. Hun imponerer stadig, og er etter min mening en av landets fremste novelleforfattere.

Lindset (født 1978) ga i 2016 ut sin tredje novellebok på Norges største forlag, Cappelen Damm. Utgivelsen het Til døden. En bok som dreier rundt bryllupets mange fasetter. Her er bryllupet som minne, bryllupet som mulighet, som kulisse, samt flere bryllupsfeiringer. Her møter man ikke bare ekteparet, men også enker, ekser, slekta og naboen. Tittelen spiller på formuleringen «til døden skiller oss ad», ideen om ekteskapet som den endelige, ubrytelige tosomheten, en tosomhet som hos Lindset oftest viser seg å være både ensom, tresom og midlertidig. En ting som ikke blir skildret, er det lykkelige ekteskapet, eller den lykkelige feiringen. Et beundringsverdig overskudd av innfallsvinkler, skrevet i et sikkert, inspirerende og sobert språk.

Men leseropplevelsene jeg hadde som ung mann, de som utvida kartet, og tegna det på nytt, de som dytta meg ut i nye gater å leite i, til steder og tider og situasjoner jeg ennå ikke hadde tenkt på og begynt å drømme om, er sjeldnere. Kanskje nettopp fordi de langt oftere kan skje som ung voksen, og ikke for en blasert førtiåring som trekker på seg blazeren på fest? Da jeg kom hjem med Død på kreditt av Celine, gikk det skeis. Kun noen sider ut i boka la jeg den fra meg. Celine fra gamle dager snakka ikke til meg lenger. I alle fall ikke den kvelden. Vi var ikke på hils engang.

Måtte 2017 bli et godt nytt leseår.

Et dikt fra Underdoggens uppercut

hjemlengsel til skien

 

 

savna to vannspeil, to kjerkespir

savna seksten kvinnfolk, elleve mannfolk

og 4-3-3

savna arason, mahilo, nando

folk som sparker som slår røtter

savna mcgurthy, wilson og joyce

savna falkum, feltet og frode johnsen på bakerste

savna 4ern til fevang, 7ern til tommy

3ern til pelle og 6ern til sannerholt

savna mellom marg og bein

savna bilane mellom bommane

ballen gjennom stengane

keeperen fra vettet

jeg vil være her

når de hvite skårer mål

vil jeg være her

 

Underdoggens uppercut er tilgjengelig i de fleste boksjappene i Skien og Porsgrunn, pluss Odde-butikken og odd.no.

 

forside_underupper

Gjestedikter: Ruth Lillegraven

For tida leser jeg en gang i uka for 7-åringer i Skien, og mellom de to prosabøkene jeg leser, klemmer jeg inn to dikt fra Ruth Lillegravens brageprisnominerte bok fra 2016, Eg er, eg er, eg er. Unga elsker dikta.

 

MORGONMAS

 

mamma og pappa

 

dei som

eg treng og ikkje treng

som er snille og ikkje snille

som eg likar og ikkje likar

 

et ferdig no, seier dei

kle på deg no, seier dei

skund deg hit og

skund deg dit

 

så et eg, kler på meg

skundar meg

 

så er både dei og eg

over alle haugar

 

hei, dagen

 

hiv o hoi

ropar eg

 

ruthl