Skip to content

Diktets venner

Jeg leser og snakker om dikta mine på Sitt Ned i Skien torsdag 2. februar. Begynner et sted mellom 8 og 9. Feltets uppercut. Velkommen.

Pustehullet, januar 2017

Første gang publisert i Varden Helg 7. januar 2017.

 

Reise til bokas ende

 

2016 var et godt år som leser, men innimellom lengter jeg tilbake til leseropplevelsene jeg hadde som ung voksen.

 

Jeg har jobbet med bøker siden 1995, og er nokså bebrillet, belest, og bevandret blant bokstaver og bokrygger. Jeg leser rundt 100 voksenbøker i året. En stor del av dette er samtidslitteratur, oftest norsk skjønnlitteratur, ikke minst fordi det er jobben min å ha oversikt over dette feltet og fordi jeg som forfatter vil vite hva som foregår på den knausen jeg skriver på.

Innimellom treffer jeg folk som får meg til å tenke tilbake til bøker jeg allerede har lest. En mann på rundt tjue år kom en dag inn i boksjappa jeg jobba. Han hadde nettopp begynt å lese, og hadde som meg, virket det som, kun lest det han hadde blitt bedt om i skoleårene, men nå hadde han selv oppdaget bøkene, og det veldige rommet litteraturen kan skape hos en nyslått.

Han var klar for å hive seg over klassikerne, kultbøkene, røverhistoriene, diktene og dattene. Han hadde begynt med Dostojevskis Forbrytelse og straff og Salingers Catcher in The Rye, bøker som hadde fått en streng i ham til å dirre. Han labba snart ut av sjappa, hånd i hånd med Franz Kafka og Louis-Ferdinand Celine. Jeg så etter ham, og lengtet tilbake.

Jeg ble misunnelig på hans mulighet til å lese disse forfatterne for første gang, og så meg selv da jeg var på den alderen, da jeg i noen år lå utstrakt på sofaen og leste betydelige deler av dagen. Jeg ble dønn gåen, og bestemte meg for å tilbringe kvelden med en bok av Celine jeg ikke hadde lest før. Romanen Reisen til nattens ende hadde jeg lest da jeg var et par og tjue. Nå tok jeg med meg Død på kreditt av samme forfatter.

På videregående måtte jeg lese Tarjei Vesaas og Arthur Omre. Jeg likte bøkene, men jeg leste ikke mer enn jeg ble bedt om. I en av lærebøkene begynte hvert kapittel med et dikt av Rolf Jacobsen, dikt jeg stadig bladde meg fram til. Samtidig ble jeg venner med folk som gikk med pocketbøker på baklomma og diktbøker på innerlomma, og lesinga tok av, for så ikke å lande.

2016 var et spesielt godt år som leser, og for norsk skjønnlitteratur, ikke minst kom det ypperlige utgivelser fra flere mer eller mindre ukjente forfatterne. Særlig syns jeg at novellebøkene sto fram i 2016, i alle fall sammenlignet med foregående år. Med bokdebutantene Jan Kristoffer Dale og Marie Aubert blant høydepunktene, og som lokalpatriot nevner jeg Hilde Lindset fra Skien så fort jeg får sjansen. Hun imponerer stadig, og er etter min mening en av landets fremste novelleforfattere.

Lindset (født 1978) ga i 2016 ut sin tredje novellebok på Norges største forlag, Cappelen Damm. Utgivelsen het Til døden. En bok som dreier rundt bryllupets mange fasetter. Her er bryllupet som minne, bryllupet som mulighet, som kulisse, samt flere bryllupsfeiringer. Her møter man ikke bare ekteparet, men også enker, ekser, slekta og naboen. Tittelen spiller på formuleringen «til døden skiller oss ad», ideen om ekteskapet som den endelige, ubrytelige tosomheten, en tosomhet som hos Lindset oftest viser seg å være både ensom, tresom og midlertidig. En ting som ikke blir skildret, er det lykkelige ekteskapet, eller den lykkelige feiringen. Et beundringsverdig overskudd av innfallsvinkler, skrevet i et sikkert, inspirerende og sobert språk.

Men leseropplevelsene jeg hadde som ung mann, de som utvida kartet, og tegna det på nytt, de som dytta meg ut i nye gater å leite i, til steder og tider og situasjoner jeg ennå ikke hadde tenkt på og begynt å drømme om, er sjeldnere. Kanskje nettopp fordi de langt oftere kan skje som ung voksen, og ikke for en blasert førtiåring som trekker på seg blazeren på fest? Da jeg kom hjem med Død på kreditt av Celine, gikk det skeis. Kun noen sider ut i boka la jeg den fra meg. Celine fra gamle dager snakka ikke til meg lenger. I alle fall ikke den kvelden. Vi var ikke på hils engang.

Måtte 2017 bli et godt nytt leseår.

Et dikt fra Underdoggens uppercut

hjemlengsel til skien

 

 

savna to vannspeil, to kjerkespir

savna seksten kvinnfolk, elleve mannfolk

og 4-3-3

savna arason, mahilo, nando

folk som sparker som slår røtter

savna mcgurthy, wilson og joyce

savna falkum, feltet og frode johnsen på bakerste

savna 4ern til fevang, 7ern til tommy

3ern til pelle og 6ern til sannerholt

savna mellom marg og bein

savna bilane mellom bommane

ballen gjennom stengane

keeperen fra vettet

jeg vil være her

når de hvite skårer mål

vil jeg være her

 

Underdoggens uppercut er tilgjengelig i de fleste boksjappene i Skien og Porsgrunn, pluss Odde-butikken og odd.no.

 

forside_underupper

Gjestedikter: Ruth Lillegraven

For tida leser jeg en gang i uka for 7-åringer i Skien, og mellom de to prosabøkene jeg leser, klemmer jeg inn to dikt fra Ruth Lillegravens brageprisnominerte bok fra 2016, Eg er, eg er, eg er. Unga elsker dikta.

 

MORGONMAS

 

mamma og pappa

 

dei som

eg treng og ikkje treng

som er snille og ikkje snille

som eg likar og ikkje likar

 

et ferdig no, seier dei

kle på deg no, seier dei

skund deg hit og

skund deg dit

 

så et eg, kler på meg

skundar meg

 

så er både dei og eg

over alle haugar

 

hei, dagen

 

hiv o hoi

ropar eg

 

ruthl

Tjueårsjubileum

Ikke at det er fenomenalt, eller noe sånt, men dette diktet har jeg aldri glemt, kanskje fordi det er så kort? Og at det er noe underlig. Jeg skreiv det mens jeg gikk på Forfatterskolen og etter å ha lest en anmeldelse vedrørende Portishead. Tjue år siden nå …

 

 

GJENKLANG

 

lyden av kjærester som slår opp

det uutholdelige når hun kvitterer for tausheten

 

 

 

 

 

 

 

.

Image

Litterært julemarked

071216_julemarked

Pustehullet, Varden

Første gang publisert i Varden Helg, spalta Pustehullet, 19. november 2016.

ØNSKELISTE?

Jeg trenger ingen ting, pleier jeg å si når jeg får spørsmål om hva jeg ønsker meg.

Bedre å gi dere penger, pleide bestemor å si, så kan dere kjøpe det dere trenger, i stedet for at en gammel kjerring som meg skal prøve å finne på noe. Hun rakte oss hver vår hvite konvolutt med 500 kroner oppi. Det var det hun sa, trenger, ikke ønsker, men det er ikke sant, jeg trenger ting, gummistøvler, stige, oppbevaringsbokser, bøker, bilderammer, nytt Odd-skjerf.

Dattera mi er fire år. Hun ønsker seg ting.  Hun har flere kjoler som går som prinsessekjoler, men ikke mange nok! Hun ser stadig noe hun har lyst på. Ikke minst i alle de rosa bladene som står nederst i bladstativer rundt forbi. Sist gang det var karneval var hun prinsesse i begynnelsen og tiger mot slutten. Hun får så mange presanger gjennom et år at hun knapt bryr seg, eller, hun bryr seg om presanger, men ikke nødvendigvis så lenge om gangen. Det mest spennende er å glede seg til folk kommer, for så å finne ut at de har med seg presanger, og deretter å rive papiret av. De 300 lekene hun har, ligger på rommet hennes, i tv-stua, på kjøkkenet, i biblioteket, i gangen, i trappa, på soverommet til kona og meg, på baderommet, i kjelleren, i bilen, i uthuset, i hagen. Jeg subber etter, skyfler tinga opp i store, upraktiske bokser. Det er vanskelig å ha et fungerende system, så mange av lekene er ikke-komplette. En sko til den ene barbiedokka kan ligge på en benk på kjøkkenet, den andre i en brødrister på rommet hennes, og barbiedokka oppi toalettet, med bamse-shampoo gnidd inn i nylonhåret.

Ok, jeg vet ikke om hun har 300 leker, men jeg antar at det er noe rundt der. Ifølge en artikkel i Teknisk Ukeblad fra 2013, har en norsk sjuåring i gjennomsnitt 600 leker, så hun er nok på vei. Det er ti ganger mer enn en norsk sjuåring hadde på 60-tallet, ifølge samme blad. Jeg tenker på presanger og plast stadig vekk. Takknemlighet og forventninger, klima og ulikhet, fantasi og forbruk. Men gjør jeg noe med det?

En venn av meg gikk et år helhjerta inn for at barna hennes ikke skulle få julegaver, og jobba og lobba overfor familie for å få gjennomslag. Min venn angra stort da hun så ansiktene til barna sine, og var hårreisende oppgitt over seg selv, ettersom julekvelden skred på og de øvrige gjestene åpna gaver. Det ble med dette ene året.

Det er enklere å la det skure og gå. Da tråkker jeg ingen av mine nærmeste på tærne, og slipper å argumentere for mine odde tanker. Jeg slipper å framstå som en moralist og kanskje til og med som utakknemlig. Som framskreden konfliktsky er det enklest å la det ting være som de alltid har vært. Jeg svarer fremdeles at jeg ikke trenger noen ting, når min familie i november spør om hva jeg og barna ønsker til jul. Jeg som ikke husker hva jeg fikk til jul i fjor. Jeg utsetter med å komme opp med noe konkret og vettugt, og slik gjør jeg det vanskeligere for de som vil gi meg og familien gave. Jeg legger til rette for å få gaver jeg ikke trenger. Du trenger ikke ønske deg ting, du kan ønske deg opplevelser, sa mora mi forleden. Hun kjenner sin 40 år gamle sønn, selv om jeg er alt annet enn tydelig.